Fløan kirke

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Fløan kirke i 1774, etter Gerhard Schønings opprinnelige tegning, her kopiert av Henrik Mathiesen.

Fløan kirke var en middelalderkirke på FløanSkatval i Trøndelag. Den nevnes første gang i Aslak Bolts jordebok fra 1432. Kirken er dendrokronologisk datert til 1421. Erling Gjone antok i 1956 at bygget var reist på 1300-tallet, trolig før svartedauden da kirkebygging i Norge i hovedsak stanset. Det er imidlertid historiske indikasjoner på at det også før den tid stod en kirke på dette stedet. Den nevnes på nytt som sognekirke i 1520. Kirken brant i 1542, men ble gjenreist. Bygget ble nedlagt som kirke ved reformatsen i 1589 – alt i 1567 beskrives den som en «øde bondekirke» av Absalon Pedersson Beyer – og ble siden brukt som låve.[1] Kirken stod stort sett ubrukt de siste årene før den ble revet. Midt på 1800-tallet rev den daværende gårdbrukeren på Mellom-Fløan ned kirken for å kunne bruke tømmeret til låven sin, til tross for at Fortidsminneforeningen ønsket å yte ham kompensasjon. Den samtidige lokalhistorikeren J.P. Holan regnet gårdbrukeren til haugianerne, som ønsket å fjerne det katolske bygget.[2]

Materialer fra Fløan kirke ligger lagret på Trøndelag Folkemuseum på Sverresborg i Trondheim. Schøning målte i 1770 kirken til 14 alen lengde og 7½ alen bredde. J.P. Holan mente at kirken var noe større: «10 alen bred og 18 alen lang i skipet, og koret 7 alen bredt og 6 alen langt». Koret var i samme bygg som skipet og skilt fra dette med en tømmervegg. Bygget hadde ikke vinduer utenom en liten glugge høyt oppe. Schøning mente bygget måtte være gammelt fordi lafting var umoderne: Hjørnene var sammenfelt som sinknåver og holdt sammen med treplugger. Det var heller ikke brukt mose mellom stokkene. Schønings tegning antyder at bygget var tekket med kløyvde trestokker slik det var vanlig på uthus i Trøndelag. Bygget var ikke bordkledt og Schøning var imponert over at tømmeret ikke hadde råtnet i løpet av århundrene. Schøning kalte lafteteknikken for sinknover, som ikke er helt presist fordi sinknover har skråner sammenføyning som låser hjørnene.[1][3]

Fløan kirke var laftet av tømmer og var således en av få norske kirker bygget på denne måten i middelalderen (middelalderske kirker var i hovedsak stavkirker og en del var av stein). Historikere og arkitekter, som Erling Gjone, har trukket sammenligninger med kirker i Sverige når det gjelder byggemåten. I Sverige ble det reiste mange kirker med denne formen (13 er bevart), men ingen i Norge utenom Fløan. I Sverige ble kirker i denne stilen reiste i et begrenset område sør i Värmland, i Närke og Östergötland og særlig i Småland der det største antallet er kjent. Södra Råda gamle kirke var en av de mest kjente og laftingen var utført nøyaktig som på Fløan. Trolig har arkitekten/byggmesteren forsøkt å etterligne steinkirkenes typiske form: Veggstokkene var hugget slette slik at veggen ga inntrykk av glatt flate, hjørnene var skarpe ute laftehoder og vinduene lå dypt i veggen.[1][3]

I 2001 ble den første dåpen på nærmere 500 år avholdt på Fløan. Ettersom låven står på den gamle kirkens sted, foregikk dåpshandlingen utenfor gårdstunet.[4]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c Gjone, Erling (1996). «Et bidrag til middelalderens bygningshistorie». Årbok for Fortidsminneforeningen. 150: 180–190. ISBN 82-90052-52-9. 
  2. ^ Årstallet for rivingen varierer noe mellom kildene. Olav Røkke oppgir 1851, J.P. Holan 1847, og Johan L. Fløan 1848. Se Røkke, Olav (1954). Stjørdalsboka. Gards- og slektshistorie. 4. Stjørdal. s. 299. 
  3. ^ a b Berg, Arne (1997) [1986]. «Om lafting i Noreg i mellomalderen». I Christie, Håkon, Stornes, Jan Michael og Storsletten, Ola. Arne Berg. Et utvalg av hans artikler om bygningshistorie samlet i anledning hans 80-års dag. Øvre Ervik: Alvheim & Eide akademisk forlag. s. 98. ISBN 82-90359-61-6. 
  4. ^ Foss, Thorbjørn (7. juni 2001). «Første dåp på 500 år på Fløan». Stjørdalens Blad. Arkivert fra originalen 24. juli 2011. Besøkt 13. januar 2015.